jeg har settrørplatermislykkes på måter materialdataarket aldri har forutsett. Et 316-ark ble slått gjennom i en tjeneste som så godartet ut på papiret, fordi kjølevannet hadde spor av klorider som ingen sjekket. En karbonstålplate med et perfekt belegg sviktet ved rør-til-rør-skjøten, fordi belegget aldri nådde sprekken. Materialvalg får mye oppmerksomhet i spesifikasjonen, og det fortjener det, men materialet alene avgjør sjelden utfallet. Det som avgjør er om materialet passer til det faktiske miljøet, og om fabrikasjonsdetaljen lar materialet gjøre jobben sin.

Hva rørarket faktisk blir bedt om å gjøre
Rørplaten er en plate som skiller to væsker, støtter rørene og bærer trykkbelastningen fra begge sider. Det er også komponenten der veksleren konsentrerer risikoen sin: både væsker, trykkgrensen, sprekkene og avleiringene møtes på én plate.
Det betyr at materialet må gjøre tre ting samtidig. Den må motstå korrosjon fra begge væskene. Den må ha nok styrke til å bære trykket og den termiske belastningen. Og den må kunne fabrikeres, slik at rørhullene, rør-til-rør-skjøtene og kledningen kan lages pålitelig.
De fleste materialfeil jeg har sett var ikke forårsaket av at legeringen var feil generelt. De var forårsaket av at legeringen var feil for en spesifikk tilstand, vanligvis en sporkomponent eller en stillestående sone, som ingen vurderte.
Materialene, enkelt sagt
- Karbonståler sterk og billig. Den brukes til vann, drivstoff og mange moderate tjenester, og den er avhengig av et belegg, en foring eller en korrosjonsgodtgjørelse. Det er det riktige valget når tjenesten er godartet og budsjettet betyr noe. Det er feil valg når væsken er aggressiv, fordi en beleggsdefekt blir en korrosjonscelle, og rør-til-rør-platen er det vanskeligste stedet å belegge.
- Rustfritt stål, 304 og 316, er arbeidshesten for kjemisk service, matforedling og moderate kloridmiljøer. 316 tilfører molybden og håndterer klorider bedre enn 304. Begge er avhengige av et passivt oksidlag, og begge mister det laget i klorider, under stillestående lavoksygenforhold og i reduserende syrer. Et 316-ark i en kloridrik kjølevannstjeneste kan grave like ille som karbonstål, bare langsommere og mindre forutsigbart.
- Dupleks og super dupleksgir høyere styrke og bedre kloridmotstand enn 316. De brukes i sjøvann, offshore og kloridrike prosesstjenester. Avveiningen er sveisbarhet, og fabrikasjonsprosedyren må være kvalifisert.
- Kobberlegeringer har utmerket termisk ledningsevne og brukes i HVAC, marine og noen prosesstjenester. De er sårbare for spenningskorrosjon og avsinking i aggressive miljøer, så kjemien må kontrolleres nøye.
- Nikkellegeringer, som Inconel og Monel, brukes til de aggressive tjenestene der ingenting annet overlever: varme konsentrerte syrer, blandet syretjeneste og høytemperatur-korrosive strømmer. De er dyre, og de spesifiseres vanligvis først etter at en korrosjonsvurdering bekrefter at de er nødvendige.
- Titaniumer standard for sjøvann, avsalting og kloridrik tjeneste. Det er i hovedsak immun mot kloridgroper i de fleste driftsområder, men det er dyrt, og det har sine egne grenser, inkludert tørt klor og noen reduserende syrer.
Kledd plate er det praktiske svaret for mange prosjekter. En karbonstålplate med en rustfri, dupleks eller titan-kledning gir korrosjonsmotstand på den fuktede overflaten mens karbonstålet bærer den strukturelle belastningen. Det er vanligvis billigere enn en solid legeringsplate. Kledningtykkelsen og bindingskvaliteten er de kritiske detaljene, fordi et ubundet område blir en korrosjonscelle.
Hva som faktisk bestemmer om rørplaten Lam
Dataarket vil gi deg legeringen og tykkelsen. Det vil ikke fortelle deg the ting som avgjør om rørplaten overlever.
Dette er den første inngangen, og det er den som oftest hoppes over. Du trenger den faktiske væskesammensetningen på begge sider, inkludert sporklorider, temperaturen, pH og oksygennivået. Et generelt kjemisk resistensdiagram er ikke nok. Sporklorider fra kjølevann er den vanligste årsaken til feil i rustfrie rørplater jeg har sett.
Røret og rørplaten er vanligvis forskjellige materialer, og det er der galvanisk korrosjon starter. Fugedetaljen, enten den er utvidet, sveiset eller begge deler, må være forenlig med begge materialene og med væsken i sprekken.
Hvis kledd plate brukes, må bindingen verifiseres. Et ubundet område er en korrosjonscelle og et potensielt sviktpunkt. Spør etter obligasjonsinspeksjonsprotokollene.
Noen materialer er vanskelige å sveise eller bearbeide, og fabrikasjonskvaliteten påvirker korrosjonsbestandigheten. Et dupleksark med dårlig sveiseprosedyre kan miste korrosjonsmotstanden i den varmepåvirkede sonen. En titanplate krever inertgassskjerming, og en dårlig sveis er et korrosjonssted.
Avsetninger legger seg der flyten er sakte, og det er der pitting starter. Baffeldesignen og dysedetaljene betyr like mye som legeringen.
De fleste problemer med rørplate jeg har sett var fabrikasjons- eller driftsproblemer, ikke materielle problemer.
Rørhullene må være rene og gradfrie før rørene settes inn. Ekspansjonen eller sveisingen må følge den kvalifiserte prosedyren. Rørplatens overflate må beskyttes under håndtering og montering. Pakningene må være av riktig materiale og riktig tykkelse, og de bør skiftes hver gang skjøten åpnes.
Når den først er i bruk, er rutinen viktigere enn maskinvaren. Overvåk trykkfallet på rørsiden og skallsiden og temperaturtilnærmingen. En endring i begge er vanligvis det første tegn på en lekkasje eller et begroingsproblem. Inspiser rørplateoverflaten, rør-til-rørplateskjøtene og området under gjennomføringsskilleveggen på et definert intervall, spesielt ved kloridbruk. Rengjør ansiktet og rørendene under hver avstengning. Hvis rørplaten er kledd, inspiser kledningen for skade ved hver stans, fordi et kledningsbrudd er en korrosjonscelle som venter på å skje.

